Min sjelskontrakt

I begynnelsen, da jeg først ble introdusert for begrepet sjelskontrakt, klarte jeg rett og slett ikke å tro på det. Det føltes for svevende, for fjernt. Ærlig talt, jeg har opplevd så mye smerte i dette livet. Så mye som har skåret dypt, satt arr, revet meg i stykker. Å skulle tro at jeg — på et sjelsplan — hadde valgt dette... det føltes bare brutalt og urettferdig. Nesten som et hån mot alt jeg hadde kjempet meg gjennom.

Men... med tiden begynte noe i meg å åpne seg. Små spirer av undring, kanskje et stille håp, begynte å vokse frem. For kunne det være slik at all denne smerten faktisk bar på en skjult mening? At det fantes noe større bakenfor alt det vonde? Jeg valgte, med skjelvende hjerte, å legge mine fordommer og faste overbevisninger til side, og i stedet gå inn i en reise av søken. En reise inn i sjelsvisdommen.

Og jeg er takknemlig for at jeg turte. For det har gitt meg en dypere mening. En som er større enn meg selv. En som har hjulpet meg å se meg selv med nye øyne. Det har blitt en sti å følge, et anker i stormen.

Jeg har kommet til å forstå at jeg er her for å:

💟 Bære en visdom som kommer fra det erfarte, ikke det lærte.
💟 Minne andre på at ekte tilhørighet aldri krever at vi forlater oss selv.
💟 Være et levende bevis på at vi kan gå i stykker... og likevel være hele.

Min sjelskontrakt handler ikke om å bli noe annet, noen andre.
Den handler om å komme hjem. Hjem til meg selv.
Å være en veiviser, en intuitiv kanal, en bærer av håp og lys.

Og kanskje viktigst av alt...

Jeg er her for å elske.
Å bli elsket.
Uten vilkår.